Den 6. mars 1938 satt 14 menn sammen i på formannskapskontoret i Vadsø. De var representanter for byene Vardø og Vadsø, samt herredene Vardø, Nord-Varanger, Berlevåg, Nesseby, Polmak og Tana. Varangerhalvøens kraftselskap ble stiftet; et selskap med formålet å forsyne Varanger med elektrisk kraft. Mennene rundt bordet denne dagen hadde forutsett at behovet for energi ville øke hos befolkningen og at utviklingen ville avhenge av tilfanget på elektrisitet. Fylkesmann Hans Gabrielsen fra Vadsø var den første styreformannen. Han hadde i flere år forut for stiftelsen pekt på det økende behovet for elektrisk kraft, blant annet for å sikre sysselsetting og utvikling i fiskeindustrien. Gabrielsen var ikke alene om dette synspunktet; også Elektrisitetsforsyningskommisjonen hadde pekt på betydningen av å bygge ut vannkraft i Varanger. Forut for stiftelsesmøtet hadde alle herredsstyrene gitt tommelen opp og godtatt de foreslåtte vedtektene.

I 1938 bodde det 15.000 mennesker i Varanger-området, og omtrent 90 prosent av all elektrisiteten i Finnmark fylke ble produsert av gruveselskapet A/S Sydvaranger. Dessuten fantes små, motordrevne elektrisitetsverk i noen få kommuner. De privilegerte som var tilknyttet disse, brukte strømmen med andakt og da helst bare til belysning.

Høsten før stiftelsen hadde man begynt å lodde interessen hos innbyggerne for å få strøm inn i huset. Men salget av forhåndsabonnementer gikk tregt; folk var forsiktige og tegnet abonnement på veldig lite strøm. I Tana var det så liten interesse at overingeniør Haaland i 1938 truet med at Tana ikke ville få kraft fra det planlagte kraftverket i Kongsfjord i det hele tatt.

Varangerhalvøens kraftselskap begynte utbyggingen av kraftverket i Kongsfjord rett etter stiftelsen i 1938. Samtidig trakk mørke skyer over Europa, og da Norge ble okkupert i 1940, hadde det unge kraftselskapet så vidt fått levert utstyr og materiell til Kongsfjord-verket. I 1939 hadde også Kommunalbanken trukket tilbake tilsagnet om 2,1 millioner kroner i lån, på grunn av krigens virkning på pengemarkedet. Da krigen brøt ut, hadde også prisene på materiell, drivstoff og utstyr steget, og vanskeliggjorde utbyggingen. Kobber som skulle brukes til kraftlinjene, hadde blitt "lånt" til anlegg andre steder i landet.

I 1942 "oppdaget" okkupasjonsmakten Kongsfjordverket, og beordret fortgang i byggingen. Men mannskapene som ble kommandert til dette arbeidet, trenerte arbeidet. Takten var svært langsom, og stadig vekk var levering av materiellet forsinket. Arbeidsmoralen var passende lav og kraftverket ble da heller ikke ferdig under krigen. Høsten 1944 ble den brente jords taktikk også brukt på Kongsfjord. De tyske styrkene sørget for å sprenge begge turbinene og ødelegge instrumenttavla, apparatanlegget og begge generatorene før de forlot området. Men okkupantene hadde ikke regnet med at mannskapenes lave arbeidsmoral under deres ledelse skulle snu til pågangsmot og vilje til å gjenoppbygge anlegget etter krigen.

Allerede sommeren 1945 begynte reparasjonsarbeidet. Kontorene til Varangerhalvøens kraftselskap i Vadsø ble også tilintetgjort høsten 1944, og kontorfullmektig Georg Hildonen tok i bruk midlertidige kontorer på Langnes i Tana. Herfra ble arbeidet med gjenoppbyggingen ledet. De første årene etter 2. verdenskrig var preget av mangel på materiell, men det ble til gjengjeld veid opp for av stor iver etter å få kraftverket på Kongsfjord i drift. Bygningsmateriale ble oftest transportert opp med hest, men da generatoren skulle opp til kraftverket, ble den satt på beltevogn.

Først i 1947 ble Kongsfjord kraftverk ferdigstilt og satt i drift, nesten ti år etter selskapets stiftelse. Det skulle forsyne kommunene på Varangerhalvøya med elektrisitet. Året etter ble Varanger Kraftlag AL stiftet, med mål om en utbygging av et kraftverk i Gandvik. Omfattende linjebygging for å få strøm ut til abonnentene ble igangsatt i samme prosess. Gandvik skulle forsyne kommunene Sør-Varanger, Nesseby, Tana og Polmak. Kraftlaget levde side om side med Varangerhalvøens kraftselskap i flere år.  Koblingene mellom selskapene var tette; flere personer jobbet for begge selskapene og mange møter ble holdt samtidig. 10. desember 1952 var kraftverket i Gandvik ferdig utbygd og begynte å levere strøm inn i nettet. Det var i praksis slutten for de 15 årene med Varangerhalvøens kraftselskap og det ble slått sammen med Varanger Kraftlag.