Jenta i Pasviks skoger

Et lite reisebrev fra Ruffen Husky.
Klokka har passert midnatt, det er stjerneklart, og nordlyset danser over himmelen. Hodelykta blir slått av og vi kaster skygge på snøen.
 
Vi koser oss på tur med matmor i de sene nattetimer i Pasviks vakre skoger. Det er på denne tiden av døgnet hun har mest tid til oss. Vi er en gjeng på sju Alaska huskyer som alltid villig blir med på tur. Det vil si, vi er egentlig ti, hjemme på tunet står det en pensjonist og to ivrige valper som nok skal få lære hva som er det beste her i livet. Pensjonisten Silver har gått av med AFP, han orker ikke de lange fine turene lenger, så han er med på valpetreninga og så trekker han matmor til jobb.
 
Matmor ja, hun holder på med mye rart, mesteparten av dagen går med til jobben på folkehøgskolen. Det hender hun så vidt har tid til å komme hjem å fore oss før hun forsvinner tilbake på jobb igjen, da er det litt kjedelig her. Men vi prøver å erte hverandre litt og utfordrer hverandre til brytekamp for å få tiden til å gå, men mesteparten av tiden ligger vi og drømmer om lange turer foran sleden. Suse av gårde på elven eller i skogen, kanskje finne nye løyper på steder vi ikke har vært før.
 
 
 Vi prøver å fortelle matmor at vi gjerne vil på tur når hun kommer hjem fra jobb hver dag. Da står vi utenfor husene våre og lager litt show for henne. Det ser ut som det hjelper, for stort sett tar det ikke lang tid før hun har fått på seg de riktige buksene og har parkasen med under armen.
Av og til rigger hun opp langlina slik at alle får være med, da blir det ikke så lange turen, valpene er jo ikke så store ennå og må læres opp litt forsiktig. Ofte får de være med å trekke det første stykket, og så får de løpe løse resten av turen. Da er de skikkelig plagsomme, spesielt Fergus, han skal absolutt leke med oss og stiller seg rett foran så vi må finte oss forbi. Søstera hans har nok skjønt mer av greia, for hun løper mest bare ved siden av de som går i led og later som hun er lederhund.
 
Ofte når vi har hatt med valpene på en tur vanker det en bit tørrfisk, da blir det stemning kan dere tro. Det hender at matmor bare blir stående å smile og se på oss mens vi tygger i oss godsakene. Oftest er det vi eldste som blir tatt med ut på lange turer utover i natten.
 
For å si litt om oss som er i spannet: Tiger, hun blir omtalt av matmor som et tog, er liten og hardt arbeidende og liker seg godt i front. Det er ikke alltid hun hører like godt etter når det kommer til svinger og kryss, men hun vil gjerne. Matmor sier ofte at Tiger sammen med meg, Jenta, er en knall kombinasjon. Jeg har nok ikke samme farten i kroppen som Tiger, men jeg er veldig god på å høre etter. Dessuten elsker jeg å finne spor som er gjenblåst, og å løpe motbakker.
 
Tiger har en søster som heter Gambit, hun liker også å gå foran, men ikke når sporet er gjenblåst og det er dyp snø. Hun blir ofte gående sammen med Zera eller en av unghundene litt lenger bak i spannet. Zera er den eldste av oss, hun er litt rar, lider litt av PMS sier matmor. Men hun er stor og sterk, og vi kjenner det godt når hun ikke er med. Hun er nok den største av oss foreløpig. Meta kommer nok til å bli større, men hun er bare halvannet år enda og ikke helt ferdigvokst. Men hun er full av energi. Litt for mye til tider, vi blir litt lei av at hun skal utforske alt hun finner i sporet når vi er på tur.
 
Vi har to unghunder til i spannet, Canon og Lyrek. Lyrek er datter av Zera og Silver og er en skikkelig humørspreder. Alltid i godt humør, og er det en som klarer å lure fram et smil hos matmor når hun er sliten, så er det Lyrek. Hun og jeg går ofte i led sammen, og matmor er nok imponert over henne. Hun brakk benet da hun var valp, men lar ikke det bremse seg. Tilslutt har vi Canon, hun er ei lita tøffing. Den minste i flokken, og liker også å gå foran. Helt fra hun var valp har hun vært med framme i tet. I tillegg elsker hun å leke med valpene sine.
 
Nå er det snart slutt for i kveld, og vi har satt kursen hjemover, bare siste turen over isen før vi er hjemme. Vi har vært ute på en av de lange turene hvor vi får godbiter underveis og trener til løp. I fjor gikk de eldste av oss både 50mila på finmarksløpet og Pasvik Trail, i år skal vi bare gå Trailen. Tror ikke matmor har tid til å trene så mye i år, dessuten er jo unghundene bare så vidt gamle nok til å gå løp.
 
Skal bli godt å komme hjem nå, der venter nok mat og en god natts søvn i halmen. Men forhåpentligvis blir det ny tur igjen i morgen.
 
 Jenta
 
Matmor Ingjerd Melbø hjalp Jenta til å skrive hennes beretning fra skogene i Pasvik. Sammen stiller de til start i hundesledeløpet Pasvik Trail 8. april.
 
Varanger Kraft er hovedsponsor for Pasvik Trail.
 

 

07.04.2010 Utskriftsvennlig versjon