For noen er det viktig at vi presser opp hver siste dråpe olje av bakken. For andre er det avgjørende at vi får satt igang gasskraftverk så fort som mulig. Uavhengig av om de renses for klimafarlige gasser eller ikke.

Mens fossilalderens heiagjeng i Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet jobber iherdig for å brenne opp hver siste rest av olje, kull og gass, blåser klimaløsningene forbi kysten vår. Klimakrisen kommer av at vi bruker olje, kull og gass. Når vi brenner disse energikildene, slipper vi nemlig ut store mengder klimagasser.

Menneskeheten har kjent mange ulike energikilder. Aldri har vel noen trodd at oljen skulle bli den siste. Med klimakrisen truende i bakgrunnen, er ikke spørsmålet hva vi skal gjøre uten oljen. Spørsmålet må være, slik det alltid har vært, hvor skal energien vår komme fra i framtiden?

Hvert eneste år bruker vi 190 såkalte twh med fossil energi. Til sammenligning bruker vi bare 120 twh med fornybar energi. Det er ganske åpenbart da, at løsningen på klimakrisen ligger i å fjerne den delen av energibruken vår som kommer fra fossile energikilder. Skal vi klare det er vi nødt til å ta i bruk den energien som hele tiden blåser forbi kysten vår. Skal vi klare det må regjeringen legge 4 milliarder på bordet i statsbudsjettet til høsten.

Det haster nå, å bytte klimataler inn i klimahandling. Tiden renner ut, og verden har ikke råd til mer vent-og-se fra fossile politikere uten visjoner for framtida.

 

 

Direktøren i Helgelandskraft har den siste tiden vært ute i flere medier i Nord- Norge og varslet at kraftprodusenten skrinlegger vindkraftprosjekter i landsdelen. Som grunn oppgir Ove A. Brattbakk at vindkraften har for dårlige rammebetingelser. Dette er en bekymring Brattbakk deler med Natur og Ungdom.

Det er i den videre argumentasjonen Brattbakk bør få alle som er opptatt av fremtiden her til lands til å steile. Brattbakk agrumenterer nemlig med at Norge er i ferd med å få et kraftoverskudd, og dermed ikke har behov for den nye energien vindkraften gir oss.

Brattbakk glemmer nemlig at energien vår ikke bare kommer fra fornybar vannkraft. Faktisk er det bare omlag 120 twh av vårt totale energiforbruk som er utslippsfri. Hele 190 twh er derimot fossil, og fører til store utslipp av klimagasser.

Poenget med å bygge ut mer fornybar energi er først og fremst å gjøre det mulig å bytte ut all den klimafarlige fossile energien, med fornybar energi fra vinden som blåser langs kysten vår. 

Dessverre er ikke Brattbakk alene om å mene at vi ikke trenger fornybar energi. Det store flertallet av politikere ser også ut til å glemme at langt over halvparten av energiforbruker vårt skader klimaet. Fremdeles blåser store vindressurser ubrukt forbi kysten vår.

Regjeringen fulgte ikke Natur og Ungdom anbefaling om å bevilge 4 mrd til vindkraftutbygging i revidert nasjonalbudsjett i forrige uke. Nå må de rette opp feilen i høstens statsbudsjett. Det er vår plikt å gjøre den fossile energien overflødig, og vår mulighet som nordlendinger å ta i bruk det enorme potensialet som fins innen fornybar energiproduksjon.

 

 

Natur og Ungdom krever mer penger til vindkraft i 2010. Vi krever at regjeringen kommer med noen friske vindkraftmillioner som kan være med på å utløse mer fornybar energi. Det er på tide regjeringa viser at de tar klimakrisa på alvor, og satser på utbygging av ny, fornybar energi!

 

 

Natur og Ungdom, samlet til landsmøte, krever en energirevolusjon i Norge. En energirevolusjon som sørger for en storstilt utbygging av fornybar energi, som sikrer rensing av forurensende gasskraft og sørger for energiomlegging for oljeindustrien, transportsektoren og landbasert industri. Norges politikere må sette i gang energirevolusjonen. Det er på tide med en snuoperasjon for å ta oss fra det fossile til det fornybare Norge.

 

.

 

Av: Tone Foss Aspevoll, Bellona 12. mars 2009

I dag la Regjeringen fram Nye byggesteiner i nord som ble omtalt som ”det neste trinnet” i Nordområdestrategien. Her står utvikling av oljenæringen, både med nye leteområder og mer forskning på oljeutvinning, sentralt. Utbygging av fornybar energi nevnes kun i forbindelse med utbygging av strømnettet i Finnmark.

 

- Det framstår nesten som tragisk når utenriksministeren snakker om at vi må forske på hvilke effekter klimaendringene i Arktis vil medføre, samtidig som han peker på olje og gass, ikke fornybar energi, som framtidsrettede næringssektorer i nord, sier Elisabeth Sæther, fagrådgiver i Bellona.

 

Bellona deler Regjeringens oppfatning av at utbygging av strømnettet er en hastesak for Finnmark. Dette er en forutsetning for utbygging av mer industri, så vel som ny fornybar kraftproduksjon. Bellona frykter likevel at dette alene ikke vil være nok til å utløse energipotensialet i nord.

 

Fornybar satsing uteblir
Nordområdestrategien ble lansert i 2006, og har vært utenriksminister Jonas Gahr Støres store flaggskip i regjeringen. Siden lanseringen har Bellona påpekt at mens strategien både er visjonær for petroleumsnæringen og forskningssektoren, har satsningen på fornybar energi i regionen uteblitt.

Prognosene fra FNs klimapanel viser at den lokale oppvarmingen i Arktis er mer enn dobbelt så stor som den gjennomsnittlige globale oppvarmingen. Regjeringen løfter derfor fram satsing på klimaforskning i nord som et prioritert område. Samtidig framhever Regjeringen at forskning på arktisk reiseliv og arktisk energi vil utgjøre to hovedpilarer i nord.

 

Bellona presenterte i 2006 en rapport hvor de store mulighetene for fornybar energi i russisk område i Barentsregionen ble gjort rede for. Blant annet er potensialet for vindenergi et av de største i Europa.

 

– Nordområdene har et stort potensial for fornybar energi. Hvorfor evner ikke Regjeringen å være visjonære og tiltakslystne på dette området? Spør fagrådgiver i Bellonas russlandsavdeling, Kristin Jørgensen.

 

Hun påpeker at det også er store muligheter for utvikling av umodne fornybare teknologier i nord, fordi regionen har gode naturgitte forutsetninger for bølgekraft og tidevannskraft.

– Norge har et stort etterslep å ta igjen om vi skal innfri våre klimaforpliktelser og være en foregangsnasjon på miljø. Da er det synd om vi lar en slik mulighet gå fra oss, sier Jørgensen.

Skjønnmaler virkeligheten
Bellona reagerer på Regjeringens skjønnmaling av naboforholdet med Russland.

– Store forurensningskilder som industrien i Nikkel og opprydning av atomavfall i tillegg til en dramatisk tilbakegang for demokratiet i Russland de siste årene, er ikke nevnt når vårt naboskap til Russland presenteres, sier Jørgensen.

Nordområdestrategien tar ikke opp den demokratiske tilbakegangen i Russland. Strategien er bevisst på distriktenes og regionenes muligheter for medbestemmelse og påvirkning i Norge, men det eksisterer ingen tiltak eller diskusjon rundt de millionene av mennesker som bor i russiske deler av Barentsregionen.

 

– Et demokratisk forutsigbart Russland ville være den fremste garanti for fred og samarbeid i nord, spesielt siden Nordområdestrategien har et eget kapittel om å sikre suverenitetshevdelse og samarbeid i nord. Det burde være i Norges fremste interesse at Russland blir et mer åpent og demokratisk land, sier Jørgensen.

 

Nordområdestrategien tar heller ikke til orde for å løse de store utfordringene knyttet til industriforurensning fra russiske nordområder. De store utslippene får isen til å smelte enda raskere.

 

Ser bort fra atomsamarbeid
Nils Bøhmer, atomfysiker og daglig leder i Bellona, er forbauset over at regjeringen i nordområdestrategien ser bort fra det eneste samarbeidet som virkelig har gitt resultater og trygget befolkningen i nord: Atomsamarbeidet. Norge har brukt enorme ressurser på å sikre opphugging av utrangerte atomubåter og sikre atomavfall etter den kalde krigen.

 

– Hvis Norge velger å ignorere dette samarbeidet, kan også Russland gjøre det. Det er knyttet stor risiko knyttet til å ignorere dette samarbeidet i Nordområdene, russerne kan velge å gjøre det samme. Dette burde også være i Norges interesse da et atomuhell i Nordområdene vil kunne ødelegge for all ressursutnytting i regionen for lang tid fremover, sier Bøhmer.

 

Av: Håvard Lundberg, Fagmedarbeider energi Natur og Ungdom, 19. januar 2008

I dag styres satsningen på vindkraft utifra to nasjonale målsetninger vedtatt av Stortinget. En om 3 TWh vindkraft innen 2010 og en annen om 30 TWh fornybar energi og energieffektivisering innen 2016. Det konkrete målet om 3 TWh ble vedtatt allerede i 1999, og kan bare sees på som et minstemål for norsk vindkraft.

 

Etter 2010 finnes det med andre ord ingen konkrete mål eller planer for Norges vindkraftutbygging. Natur og Ungdom mener regjeringen må sette seg et nytt og konkret mål for vindkraft om minst 20 TWh innen 2020. Det bør settes etappevise mål for årene frem mot 2020.

 

Vindkraft er en viktig bit av løsningen på det menneskeskapte klimaproblemet.

Over halvparten av Norges energiforbruk er basert på fossile energikilder og fører til store klimagassutslipp. 20 TWh med vindkraft vil derfor være et viktig bidrag for å redusere Norges klimagassutslipp

 

Norge har et stort og uutnyttet vindkraftpotensial. Med en lang kystlinje og noe av Europas beste vindressurser ligger alt til rette for at Norge kan bli en framtredende vindkraftnasjon. Til tross for dette, produserer norsk vindkraft i dag under 1 TWh strøm i året. Til sammenligning produserer den norske vannkraften omlag 120 TWh i året.

 

Mens vindkraftkapasiteten på verdensbasis opplevde en økning på 27 prosent i 2007, var den tilsvarende økningen i Norge på kun 2 prosent. Hovedgrunnen til dette er at regjeringen ved flere anledninger har valgt å ikke øke støtten til utbygging av vindkraft. I 2008 mottok kun 2 av 7 vindkraftprosjekter økonomisk støtte fra staten. Den nye målsetningen må derfor følges opp med friske bevilgninger til vindkraftutbygging, og det må være en forutsetning at prosjekter med nødvendige tillatelser også får nødvendig støtte til utbygging.

 

 

Som en storeksportør av fossil olje og gass har Norge et stort ansvar for å utvikle miljøvennlig energiteknologi og å redusere våre egne klimagassutslipp. Ved å sette seg en ny og ambisiøs målsetning for vindkraft kan Regjeringen bidra til dette.

 

 

Av: Håvard Lundberg, Fagmedarbeider energi Natur og Ungdom, 16. januar 2008

Enova bevilget til sammen 445 millioner kroner i støtte til utbygging av Jæren Energi sin planlagte vindpark på Høg-Jæren og Kvalheim Kraft sin planlagte utvidelse av Mehuken i Sogn og Fjordane. Natur og Ungdom er veldig fornøyd med at to gode vindkraftprosjekt nå endelig kan realiseres, men det blir en fattig trøst når fem vindkraftprosjekt står igjen uten noen støtte.
 
De fem andre vindkraftprosjektene som hadde søkt om støtte fikk avslag fra Enova i fjorårets søknadsrunde. Kvitfjell i Troms, Midtfjellet i Hordaland, Nygårdsfjellet i Nordland, Tysvær i Rogaland og Ytre Vikna i Nord-Trøndelag fikk alle avslag. Til sammen ville disse hatt en årsproduksjon på 1,9 TWh.

Fjorårets tildeling synliggjør problemet med dagens støtteordning. Enova tar kun hensyn til samfunnsøkonomien i prosjektene, og når bevilgningene fra regjeringen uteblir må Enova prioritere. Dermed får ikke Ytre Vikna, som ville vært Norges største vindmøllepark, støtte. Ytre Vikna var den eneste vindkraftparken i Midt-Norge i denne søknadsrunden. Parken ville produsert 0,7 TWh og gitt et viktig bidrag til den stramme kraftsituasjonen i regionen. Men Enova tar ikke slike hensyn. Ytre Vikna alene krevde et støttetilskudd på 1 milliard.

Tilbake sitter en rekke desillusjonerte lokal- og regionalpolitikere fra regjeringspartiene som har vanskelig for å forstå hva som nettopp har skjedd. Men Enovas avgjørelse burde ikke komme som en overraskelse på noen, særlig ikke medlemmer av regjeringspartiene, all den tid dagens regjering har bevist at den ikke makter å satse på fornybar energi.

Med Jens Stoltenberg ved roret har støtte til fornybar energi lidd nederlag etter nederlag. Stoltenberg er kanskje opptatt av klimaspørsmålet, men gang på gang har han vist at reelle utslippskutt i Norge ikke står spesielt høyt på hans gjøreliste. I 2007 økte norske utslipp til rekordnivå. Aldri før har vi forurenset så mye som vi gjorde i 2007.

Men Stoltenberg har fortsatt en mulighet igjen til å vise at han mener alvor. I september er det valg, og fram til da har den rød-grønne regjeringen mulighet til å holde løftene sine fra Soria Moria; nemlig å gjenreise Norge som en miljønasjon. Et viktig skritt på veien vil være å øke bevilgningene til fornybar energi i revidert statsbudsjett i mai, med friske millioner. Om det skjer vil Enova ha mer å rutte med når neste vindkraftpott skal fordeles.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ane T. Brunvoll, Bellona 24/10-2008

 

I sin tid som statsminister sa Gro Harlem Brundtland at ”det er typisk norsk å være god”. Under Jens Stoltenberg er det tydeligvis blitt ”typisk norsk å stå i ro”. For når det gjelder satsing på fornybar energi, er Norge komplett vindstille.

16. desember er det nytt toppmøte i EU. Tidligere har EU blitt enige om å kutte CO2-utslipp med 20 prosent innen 2020. Hvordan dette skal fordeles blant medlemslandene spås å bli litt av et oppgjør på toppmøtet i desember.

Italias statsminister Silvio Berlusconi truet forrige uke med veto mot EUs klimapakke. Han mener det er viktigere å bruke penger på å løse finanskrisen enn klimakrisen. Når Riis-Johansen ikke vil ta over EUs klimapakke, gjør han det samme som Berlusconi. Begge viser til at klimapakken er for kostbar. Men alternativet vil bli dyrere.

Krise som ikke går over
Det er svært alvorlig at Riis-Johansen ikke skjønner alvoret i vår tids største utfordring – global oppvarming. Klimakrisen vil ikke gå over, men bli verre og verre, jo mindre vi gjør. Og jo lenger vi venter med å handle, jo dyrere blir det. På sikt må verden over på fornybar energi. Norge har naturressursene, vi har teknologien og kompetansen til å utvinne dem, og vi har pengene til å satse. Når vi bare skjønner alvoret.

Med manglende satsing på fornybar energi er Norge langt i fra noe «foregangsland i miljøpolitikken», slik regjeringen lover i Soria Moria-erklæringen. Med et år igjen til neste valg, begynner snuoperasjonen å haste.

Jens satte ned foten
Under en regjeringskonferanse i august, satte Stoltenberg foten ned for en økt satsing på fornybar energi (Dagbladet (08.10.08)). Både senterpartiet (Sp) og Sosialistisk Venstreparti (SV) ønsket at alle betaler to øre mer i elavgift per kWh, mot dagens elavgift på ett øre per kWh. Dette ville gitt inntekter på om lag 1,8 milliarder kroner. Pengene skulle gå via Enova, til en storstilt satsing på fornybar energi. Ordningen skulle gjelde fram til ordningen med grønne sertifikater kommer på plass.

Stoltenbergs begrunnelse for å ikke ville gå inn for dette løftet for fornybar energi var at han skal ha fryktet at en avgiftsøkning vil gi flere velgere til Fremskrittspartiet (Frp). Men Jens kan ikke kjøre klimanasjonen Norge i grøfta på grunn av frykten for Frp.

SV og Sps plan, som altså Stoltenberg satte foten ned for, ligger tett opp til Sveriges’ satsing på fornybar energi. Og det er en veldig god plan. Norge har nå 1,5 milliarder kroner til bruk på satsing på fornybar energi, energieffektivisering, og utvikling av umodne teknologier. Med den satsingen Stoltenberg ikke ville ha, kunne vi vært på nivå med vårt naboland.  

Norge har falt av
Da Matthias Maching, statssekretær i det tyske miljøverndepartementet, gjestet Norge under fornybar-messen Scan-REF, pekte han på tre viktige politiske grep for satsing på fornybar energi: Klare mål innenfor hver sektor, offentlig regulering av markedene og økonomiske insentiver.

Tyskland skal dessuten innfri strenge krav i EUs fornybardirektiv. Dette pålegger landet å blant annet redusere CO2-utslippene med 42 prosent fra 1990-nivå, og doble andelen av fornybar energi til 30 prosent i 2020.

Land som Sverige, Danmark og Tyskland – land det er naturlig å sammenligne seg med – har alle en plan for hvordan de både skal øke sin produksjon av fornybar energi, og en plan for mer energieffektivsering. Norge er langt på etterskudd.

Land det er naturlig å sammenligne seg med, ligger lagt foran oss i viljen til å omstille seg til en moderne og fornybar verden. I stedet for å bli god, står Norge helt i ro.

(Artikkelen er på trykk i Ny tid, 24.10.08)

 

 

 

 

Olje- og energiminster Riis-Johansen fokuserte i sitt innlegg på at offshore vindkraft er en kjempemulighet, mens han var svært tilbakeholden med å reklamere for vindkraft på land. I ZERO er vi skuffet over dette, som kommer samtidig med et trist statsbudsjett for fornybar energi. Vi trenger en energiminister som tør å gå foran og vise hvor vindmøllene skal stå.

 

Og det er mange steder! Vi jobber for vindkraft både på land og til sjøs, men ser at offshore vindkraft fortsatt har mange år igjen før det er mulig å bygge storskala. Imens vokser utslippene, og det haster å ta grep. Et av disse grepene er vindkraft på land, som har en teknologi som er ferdig utviklet, og der det er mange klare prosjekter.

 

Riis-Johansen har mange muligheter til å gjøre noe bra for vindkraften. Det kommer jo et revidert budsjett neste vår, og en energimelding i vinter, for å nevne noe. Enda viktigere er det at han gjør ferdig ankesakene som har ligget i departementene altfor lenge. Det er bra at det nå sies at disse prosjektene skal gå raskere, for det er på tide.

 

Det kan se ut som at vi sammen må ta grep her, og fortelle ministeren hvor viktig vindkraft på land er, hvor store muligheter det er for Norge i det, og hvor dårlig det er å vente enda lenger nå.

 

 

 

 

 

 

Ifølge Dagbladet var både olje- og energidepartementet og finansdepartementet enige om å gi fornybarsatsningen et skikkelig løft, med en økningen på omlag 1,4 milliarder kroner. Økningen ville ha kommet gjennom å øke påslaget på nett-tariffen med to øre.

 

Men på regjeringens siste budsjettkonferanse skal Stoltenberg ifølge Dagbladet ha satt ned foten for en slik økning. Grunnen skal ha vært at han og andre i Arbeiderpartiet var bekymret for å havne i en diskusjon om avgifter med Frp. Stoltenberg skal ha fryktet en velgerflukt til Frp dersom det kom en avgiftsøkning på strøm.

 

Dermed la regjeringen i går fram en budsjett som kun er en videreføring av en laber ”satsning” på fornybar energi. Avhengig av avkastning og renter på ulike fond regner regjeringen med å bruke i overkant av 1,4 mrd i 2009 på fornybar energi. En rekke miljøvernorganisasjoner hadde i forkant krevd en økning på opp mot 2 mrd, for etter hvert å komme opp på samme støttenivå som andre europeiske land.

 

Dette er ikke første gang Stoltenberg sier nei til en storsatsning på fornybar energi. I februar 2006 skjedde det samme. Senterpartiet og SV var for å innføre et såkalt grønt sertifikat system med Sverige. Det pliktige sertifikatsystemet ville sikret at det ble produsert mer fornybar energi i Norge. Men da som nå mente Stoltenberg at dette ville bli for dyrt for norske forbrukerer.

 

Siden da har regjeringen slitt med sine løfter om å bygge ut mer fornybar energi og statsbudsjettet for 2009 gir dessverre ingen antydninger til at dette kommer til å endre seg.

 

 

 

 

 

”Nyheten” kom i Lillestrøm under Scandinavia Renewable Energy Forum (Sca-REF) på onsdag. Ifølge NTB skal regjeringen doble sine investeringer i fornybar energi til 20 milliarder kroner.

 

Men det er ikke nytt med disse 10 milliardene. For det første ble disse milliardene allerede annonsert sommeren 2006, som en del av regjeringens satsning på fornybar energi. For det andre skal de settes inn i et eksisterende fond, og ikke brukes direkte til investeringer i fornybar energi. Milliardene er altså over to år gamle, men likevel er Stoltenberg så frekk at han presenterer det som friske midler.

 

Regjeringen skal altså ikke bruke 20 mrd på fornybar energi. Det de skal er å bruke anslagsvis 800 millioner, som er den antatte avkastningen fra fondet i 2010. Stoltenberg skryter med andre ord på seg 9,2 milliarder kroner. Men det er ikke så rart.

 

Innen 2016 skal 30 TWh komme fra fornybar energi. Regjeringen ligger lagt unna å nå målet om 3 TWh med vindkraft innen 2010, noe de har innrømmet selv. Likevel vil ikke Stoltenberg øke investeringsstøtten til fornybar energi fordi han mener det monner for lite. ”Jeg må si jeg er noe overrasket over at så mange tilhengere av det frie marked nå også er blitt tilhengere av statstøtte”, sa Stoltenberg under Scan-REF.

 

Framfor å legge til rette for investeringer som en rekke andre europeiske land har gjort, mener Stoltenberg at markedet må ordne opp. ”Fornybar energi vil ikke vinne i det lange løp, dersom vi ikke endrer måte verdensøkonomien fungerer på. Det er avgjørende å sette en felles pris på CO₂-utslipp. Alt vi gjør for å stimulere kvotehandel vil i det lange løp bli langt viktigere for fornybar energi enn statsstøtte”, sa Stoltenberg til Teknisk Ukeblad.

 

Det er ingen som er uenig i at det vil være viktig med en høy pris på CO₂-utslipp, men det kommer ikke til å utløse fornybar energi på kort sikt. Det vet selvfølgelig Stoltenberg. At han likevel ikke vil legge til rette for mer fornybar energi viser at Regjeringen ikke mener alvor med klimapolitikken sin.

 

 

 

 

 

 

Disse pengene har vi hørt om lenge og det er jo bra at de endelig kommer. Likevel mener vi i Natur og Ungdom at en milliard ikke er nok for å få bygd ut tilstrekkelig med vindkraft.

 

Det er seks forskjellige vindkraftprosjekter som er med og søker om denne milliarden, men det er ikke alle prosjektene som vil få nok støtte til at de kan realisere planene om utbygging. Natur og Ungdom mener det er Regjeringens ansvar å sørge for at vi får på plass en støtteordning som sikrer at alle prosjektene som har fått tillatelse til å bygge også får økonomisk mulighet til å bygge ut.

 

Når Regjeringen selv somler i forhandlingene med Sverige om grønne sertifikater er det deres ansvar å komme med en midlertidig løsning.

Natur og Ungdom har blant annet kommet med forslag om å legge på nettariffen 3 øre pr. kWh øremerket vindkraft, så nå venter vi i spenning på neste års statsbudsjett for å se om Regjeringen virkelig mener alvor med sine ord om satsning på fornybar energi.

 

Norge har som mål å få bygd ut 3 TWh vindkraft innen 2010, og i dag har vi bygd ut litt i underkant av halvparten av dette. Dersom vi skal oppnå dette målet, og vindkraftprosjektene som har fått tillatelse skal ha økonomi til å bygge ut, er det helt avgjørende at de rødgrønne gjør mer enn det de har gjort så langt.

 

Kjære Regjering; ikke la økonomi være et hinder for å få bygget ut de gode vindkraftprosjektene!

 

 

 

 

 

 

Enkelte i regjeringen har vært ute og ment at det er en nye penger til vindkraften disse prosjektene søker på, mens sannheten er at det er en øremerking av gamle Enova-midler. Vi ønsker oss mer penger til vindkraften enn dette, og skulle ønske at alle byggeklare prosjekter fikk penger

 

For med bare en milliard i potten til utbygging, kan desverre ikke alle gode prosjekter realiseres. SVs Heikki Holmås sier at prosjskter som gir mye kraft skal prioriteres. Egentlig burde jo en godkjent konsesjon være varemerke godt nok på at dette er et ønskelig prosjekt. Derfor synes ZERO at det skulle være en selvfølge at alle prosjekter med konsesjon, skulle få økonomisk støtte. Kanskje er dette mulig å endre på i statsbudsjettet? Vi håper det, og har krevd et påslag på 3 øre på nettariffen for å klare det.

 

Det har kommet inn sju søkere på Enovas vindkraftpenger. De varierer i plassering Fra Kvitfjell i Troms som det nordligste til Tysvæer i Rogaland som det sørligste, og i størrelse fra åtte til 99 møller. Til sammen kan de sju vindmølleparkene produsere 767 MW strøm. Kanskje blir ett, to eller tre bygget. Det blir spennende å se, og så er det bare å jobbe på for mer penger til resten seinere.

 

Det er også synd at det finnes flotte prosjekter som ikke er med i denne runden. Spesielt gjelder dette Lista vindkraftverk, som er et svært godt prosjekt. I forrige uke besøkte jeg området der vindmøllene forhåpentligvis skal bygges, og ble imponert over planleggingen og kunnskapen i prosjektet. Her styres det utenom kulturminner og fugletrekk slik at enhver burde være tilhenger av dette. Allikevel ligger prosjektet fortsatt og venter i to departementer.

 

I tillegg skulle jeg gjerne sett muligheter for flere nordnorske prosjekter. Vindkraftpotensialet i Nord-Norge ligner ikke noe annet, og her er det store muligheter i årene framover. Men da må vi begynne nå. Overføringslinjer og økonomisk støtte skjer ikke av seg selv, så skal vi utnytte dette utrolige potensialet, har vi ikke annet å gjøre enn å få det på plass.

 

 

 

 

 

Det pågår samtaler mellom Statnett og Svenska Kraftnett om et tettere samarbeid som kan føre fram til en fusjon.  FSN er av den klare oppfatning at en fusjon mellom den norske og svenske systemoperatøren ikke er å anbefale. Norge og norske politikere må ikke gi fra seg bestemmende innflytelse i det kanskje aller viktigste selskapet i norsk kraftforsyning.  Forsøket på fusjon i sin tid mellom Telia og Telenor blekner i forhold.

 

Statnett eier og har ansvaret for de store kraftforbindelsene i Norge.  Statnett har også det såkalte systemansvaret, det vil si at de skal sørge for at alle norske bedrifter og husholdninger har strøm i stikkontakten hvert sekund 24 timer i døgnet. I tillegg har Statnett et særskilt ansvar for forsyningssikkerheten i Norge.

På den bakgrunn er det vanskelig å forstå at politikerne kan gå med på å gi fra seg bestemmende innflytelse i Statnett. Det blir ekstra vanskelig å forstå når vi kjenner diskusjonen i dag rundt hjemfall av produksjon, der politikerne med alle midler vil sikre seg at vannkraften forblir i offentlig norsk eie i all framtid. Hvordan kan de samme politikerne eventuelt gå inn for å gi fra seg halvparten av det selskapet som er den største garantisten for at strømforsyningen i Norge fungerer etter intensjonen?

 

Begrunnelsen kan være at kraftprodusentene med allerede betydelig innflytelse i Norden tjener på dette. I FSN tror vi at med ett svensk/norsk selskap ser kraftprodusentene for seg et selskap som det er lettere å øve direkte innflytelse på enn i dag. Det blir lettere fordi beslutningene vil tas i styrerommene i Norge og Sverige uten den samme grad av innsyn som i dag både i forhold til offentligheten, brukerne av Statnetts tjenester og i forhold til politikerne. 

 

Produsentene vil arbeide for at de skal betale lavere overføringstariffer. Det betyr at forbrukerne og bedriftene i Norge må betale mer. Med større produsentinnflytelse vil sakene som er oppe til behandling være annerledes enn i dag og beslutningene blir annerledes. Produsentene vil arbeide for at sakene som er oppe til behandling får et mer nordisk enn norsk preg. Det kan bli lettere å få gjennomslag for store kraftforbindelser til utlandet enn det vil være å få bygget en linje i Nord-Norge av hensyn til forsyningssikkerheten i landsdelen. For hvorfor skal svenskene prioritere særskilte norske behov?

  

Det norske Storting og Regjeringen bruker med rette i dag Statnett som et betydelig virkemiddel i energipolitikken.  Når Stortinget bestemmer seg for at vi trenger nye regler for å kunne håndtere eventuelle vanskelige kraftsituasjoner på grunn av energi- eller effektknapphet peker de på Statnett.  Den muligheten begrenser seg nå, dersom det blir en fusjon med svenskene. Blir det fusjon, må Stortinget og regjeringen heretter spørre svenskene om lov før de peker på Statnett.

 

FSN har mer enn 60 medlemmer, der hovedtyngden av medlemmene er nettselskaper med fotfeste i distriktene. Vi har stor grad av sluttbrukerfokus og tror ikke at en fusjon vil gagne noen andre enn norske og svenske produsenter på bekostning av husholdningene og bedriftene. Politikerne bør si nei.

 

 

 

 

 

 

 

Frederic Hauge, Bellona 10.08.2008

 

Etter å ha vært miljøaktivist nesten hele livet, er det med blandede følelser jeg ser nye teknologiske løsninger vokse frem. På den ene siden er det voldsomt inspirerende. Det var ganske morsomt å fortelle folk på begynnelsen av 90-tallet at det ville bli mulig å rense vekk utslippene fra gasskraftverk. Jeg ble rimelig engasjert da jeg for noen år siden skjønte hvordan det er mulig å bruke klimanøytrale alger i biokraftverk, og rense utslippene derfra, slik at man reduserer mengden CO₂ i atmosfæren.

På den andre siden kan teknologisk fremskritt gjøre meg oppgitt, fordi det tar så uhyre lang tid før teknologien blir tatt i bruk. Etter å ha vært med såpass lenge vet jeg veldig godt hvor trege de politiske prosessene kan være, og jeg vet hvor feige de fleste politikere er.

I dag har vi fortsatt ikke noe CO₂-håndtering ved gasskraftverkene på Kårstø og Snøhvit, enda fangst og lagring av CO₂ har vært utforsket og debattert i 10-15 år. CO₂-en slippes rett ut i lufta. ”Månelandingen” på Mongstad lar også vente på seg.

Innenfor energieffektivisering er det nesten enda merkeligere at det står så stille, ettersom det er mye penger å tjene. Ved å spare strøm og generelt bruke energi smartere, kan vi antakelig halvere energiforbruket på jorda! Det meste av energien som produseres og brukes kommer fra fossile kilder, så mer effektiv energibruk vil ha en enorm betydning for både miljøet og for lommebøkene våre. Hvorfor skjer det da så lite?

De som bygger eller eier bygninger har ikke kniven på strupen, og de velger heller andre typer investeringer som lønner seg ørlite grann mer. Hvorfor ikke rett og slett påby effektiviseringstiltak? Hvorfor har ikke politikerne bestemt at alle nye bygg må bruke et minimum av energi? Her kunne politikerne valgt løsninger som gir gode resultater på en enkel måte, men de har valgt å la være.

Politikerne kunne også brukt lovregulering til havs for å påby en overgang fra skitten diesel og olje til renere gass på forsyningsskip på norsk sokkel. Det ville spart Norge for enorme utslipp. Rederiet Eidesvik har hatt løsningen klar i årevis, men politikerne har valgt å la ting være som de er.

Gode rammevilkår og forutsigbarhet er helt avgjørende for de som skal bidra med teknologiske løsninger i klimakampen. Du kan ikke ansette masse folk og investere store beløp, hvis du frykter at en støtteordning plutselig kan bli borte neste år.

Satsingen på fornybar energi er skandaløst dårlig i Norge. Her satser vi først og fremst på å lete etter mer olje og gass – og det til og med utenfor et av de vakreste stedene i Norge: Lofoten. Det hele er absurd når vi vet at det er en overhengende fare for virkelig dramatiske temperaturøkninger på jorda.

Nye prosjekter for fornybar energi ligger på is mens eierne håper på bedre og mer forutsigbare rammevilkår. Flere bedrifter har bare gitt opp og rømt til utlandet. For eksempel har Hammerfest energi flagget ut sitt planlagte tidevannskraftverk til Skottland, selv om selskapet hadde infrastrukturen stående klar i Hammerfest. Fred. Olsen plasserer sitt planlagte bølgekraftverk i England fremfor Norge, fordi England legger til rette for det på en måte han bare kan drømme om her.

Det er ikke bare dagens politikere, men ikke minst tidligere og sikkert også kommende politikere, som svikter. En NTNU-undersøkelse har nylig vist at folk faktisk ikke tror på global oppvarming, så lenge politikerne ikke foretar seg noe. Hadde problemet vært så stort som forskerne sier, ville politikerne gjort noe, mener de.

For at verden skal lykkes i klimakampen trenger vi politikere med mot, og alle vi velgere trenger å gi klare signaler om at vi vil satse på de modigste og mest fremsynte.

Store endringer må komme, og i endringsprosesser er vinnerne de som så hva som kom, og handlet deretter. Politikerne har tidenes sjanse til å bli historiske – til å bli stjernene som reddet planeten vår. Er det noen slike politikere der ute som tør å sikte mot nettopp dét?

Anne Karin Sæther, Tone Foss Aspevoll, Bellona, 15/05-2008

 

Regjeringen la i dag fram sitt forslag til revidert statsbudsjett, og der kommer det fram at regjeringen i en viss grad øker satsingen på fornybar energi.

– En klart positiv ting er at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) får mer midler. NVE skal behandle konsesjonssøknadene om å få bygge ut vindkraft, småkraft og infrastruktur for elektrisitet, men søknadene har hopet seg opp, og NVE har vært en propp i systemet, sier rådgiver for fornybar energi, Ane T. Brunvoll i Bellona.

Flere prosjekter

Etter hvert som NVE får behandlet flere søknader, vil flere gode fornybar-prosjekter kunne settes ut i live.

– Da er det viktig at regjeringen innfrir når disse prosjektene trenger penger for å bli realisert, kommenterer Brunvoll.

Skatt for småkraft
Brunvoll er også fornøyd med at regjeringen trekker tilbake skatteskjerpelsene for småkraft som kom i forrige statsbudsjett.

– Nå bedres skattesystemet for opprustning og utvidelse av både store vannkraftverk og småkraft, og det er positivt, sier Brunvoll.

Mer forskning
Som varslet i klimaforliket, kommer det 70 millioner kroner ekstra til forskning på CO2-håndtering og fornybar energi.

– Disse pengene skulle komme, så det skulle vel bare mangle at regjeringen ikke fulgte opp, sier Brunvoll.

Det store løftet gjenstår
For at den norske satsingen på fornybar energi skal kunne tåle å bli sammenlignet med satsingen i for eksempel Sverige, gjenstår det fortsatt mye.

Satsingen må økes betraktelig i en overgangsperiode, fram til ordningen med grønne sertifikater – et markedsbasert virkemiddel for å fremme fornybar energi – kommer på plass.

Bellona vil ha grønne sertifikat, og mener at rettighetsbaserte støttesystemer gir best langsiktighet og forutsigbarhet for næringslivet. Ventetiden for å få et slikt system har imidlertid vært lang, og de midlertidige støtteordningene har vært pinlig dårlige.

Krever to milliarder kroner
Bellona har tidligere krevd to milliarder kroner i året til fornybar energi for at vi skal ligge på samme nivå som den svenske satsingen.

– Vi forventer nå virkelig at disse pengene kommer i statbudsjettet som legges fram i oktober, sier Brunvoll.

I Sverige betaler en forbruker i gjennomsnitt 3,4 svenske øre per kWh for å finansiere grønne sertifikater. I Norge vil en tilsvarende satsing bety 2,9 norske øre per kWh. Det krever årlig to milliarder kroner ekstra til fornybar elektrisitetsproduksjon.

– I Norge er det praktisk talt vindstille. Hvis regjeringen skal blåse liv i utbyggingen av vindkraft her i landet, må støtteordningen i det minste opp på nivå med den svenske. sier Brunvoll.

Innen 1. juli
Ifølge klimaforliket må regjeringen komme til Stortingen innen 1. juli med et forslag til omlegging av ordningen for fornybar elektrisitet dersom det ikke lykkes å komme frem til et resultat om grønne sertifikat.

– Vi er veldig spent på hva som skjer her. På verdensbasis har vindkraft økt med 28 prosent de siste 10 årene, men i Norge har det praktisk talt ikke blitt bygget ut vindkraft siden 2005. Ifølge fornybar-direktivet fra EU som kom i januar, skal Europa doble mengden fornybar fram til 2020. Da må det skje ting i Norge også, sier Brunvoll.

Mindre til CO2-håndtering
Norsk fangst og lagring av CO2 - CO2-håndtering - får mindre penger enn planlagt over revidert statsbusjett. Årsaken er at investeringsbeslutningen for testsenteret på Mongstad er utsatt, og at beslutninger knyttet til transport og lagring av CO2 fra Mongstad er forskjøvet fram til desember 2008.

Bevilgningene til Kårstø økt med 120 millioner kroner, men likevel går de totalte bevilningene til CO2-håndtering over det reviderte budsjettet ned med nesten 380 millioner kroner.

Selv om pengene vil komme senere, er Bellona-leder Frederic Hauge skuffet over situasjonen:

– Jeg er dypt bekymret for framdriften for CO2-håndtering i Norge. Vi ser for mange utsettelser, sier han.

 

 

 

 

 

Om ti- femten år bør det være på plass tre- fem store vindkraftparker offshore i de norske havene. Det er anbefalingen fra Energirådet i en ny rapport som ble lagt fram i går. Hvis vi starter nå med mål om en slik utvikling, kan Norge produsere 20 % av den fornybare energien som brukes i Europa i 2020. Det er imidlertid viktig å komme i gang raskt. Et nett i Nordsjøen må på plass, sammen med bevilgninger til forskning og uttesting. Heldigvis er olje- og energiministeren positiv, og klar for å investere midler i offshore vindkraft, og forstår at et slikt prosjekt som offshore vindkraft er, vil koste adskillig de første årene.

 

Energirådet er klare i sin tale, og det trenger vi. Utsiktene til å bli en storeksportør på fornybar energi burde får enhver til å gni seg i hendene. Det er ingen grunn til å stoppe opp, nå må vi planlegge for framtiden. Men som Blekkulfs Miljødetektiver sa allerede på 90-tallet: framtiden begynner nå. Klimaendringene er allerede i gang, og det er ingen grunn til å vente med å løse problemet. Tvert imot, vi er helt nødt til å begynne nå. Derfor er det så viktig at utbygging av vindkraft på land, og det potensialet som Norge har der, ikke glemmes i rusen over framtidige offshore-muligheter.

 

Det er kjedelig å lese lederen i Dagens Næringsliv i dag, som dømmer en satsing på offshore vind nord og ned. Skal man løse klimaproblemet må man tenke større enn å la seg bremse av en bekymring om at det kanskje ikke ruller inn millioner de første årene. Verden trenger land som satser på fornybar energi, og det er helt klart at Norge kan komme helt i front her. Først må vi bare ta igjen de andre i satsning på landbasert vindkraft. Det koster penger, men planene og visjonene er klare. Det er bare å sette i gang.

 

 

 

 

 

 

 

Tillatelsene fra NVE er klagd inn fra forskjellig hold av forskjellige grunner. Den norske vindkraftdebatten preges i alt for stor grad av synsing, og baserer seg mye på om man generelt er for eller imot vindkraft som energikilde. Vi mener man må skille mellom hvorvidt parkene vil gjøre uopprettelige skader på naturmangfoldet, og det er nettopp dette vi har skilt mellom i våre vurderinger av de innklagde prosjektene.

 

Natur og Ungdom mener at parkene Lista, Selbjørn, Fakken, Midtfjellet, Tysvær, Nygårdsfjellet trinn II og Andmyran får tillatelse fra Olje- og energidepartementet. Vi sier nei til de tre parkene Kvalvåg, Stolmen og Store Kalsøy i Austevoll i Hordaland, for disse tre prosjektene utgjør forholdsvis store naturinngrep i forhold til hvor mye kraft de vil produsere. I tillegg har vi foreslått justeringer på flere av parkene for å spare inngrepsfrie naturområder og trua fuglearter.

Bygger vi ut disse 7 parkene, vil de sammen med parkene som allerede er i drift og parkene som er under bygging stå for hele 3,1 TWh vindkraft, noe som vil oppfylle regjeringens mål om 3 TWh vindkraft innen 2010. Men selv om disse parkene nå bygges ut, så er ikke det nok. Verden trenger mer ren energi, og idag er det olje og gass Norge eksporterer. Skal Norge virkelig bidra må det et krafttak til; behandlingstiden i NVE for vindkraftparker må ned, og støttesatsene må opp!

 

 

 

 

 

En halv milliard kroner har regjeringen satt av i denne omgang for å kunne gi vindkraftprosjekter investeringsstøtte. Det er lenge siden sist det kom penger til vindkraften, og vi håper at dette er starten på en stadig økning i midlene, slik Enovas vindkraftprogram er basert på. Altfor lenge har utbyggingsklare prosjekter stått på vent på grunn av mangel på penger. Slik kan vi ikke ha det. Derfor er det bra at Enova nå endelig utlyser en ny runde med overgangsordninger, slik at Norge kan komme seg ut av stillstanden på vindkraftutbygging.

 

I følge søkekriteriene til vindkraftpotten, er det tre norske prosjekter som kvalifiserer seg til støtte. Ytre Vikna, Høg-Jæren og Kvitfjell har alle ferdig konsesjon og tilgjengelig nettkapasitet. Men alle kan ikke få støtte, fordi pengene fra Enova ikke rekker til. Skal vi få bygget ut nok vindkraft, burde selvfølgelig alle tre få støtte, fordi det allerede er avgjort at de er gode nok. Norge har som kjent Europas beste vindressurser, og disse må utnyttes for å få ned klimagassutslippene. Slik støttepotten ser ut nå, trenger for eksempel Ytre Vikna alle midlene alene om den skal kunne bygges ut. Til sammen kan de tre aktuelle prosjektene gi 858 MW med fornybar energi, som Norge trenger, og som det ikke er noen grunn til å vente på.

 

I tillegg til de tre prosjektene som er helt klare til utbygging bare de får penger nok, ligger det elleve vindkraftprosjekter i Olje- og energidepartementet (OED) og venter på behandling. Dette er prosjekter som har fått konsesjon fra NVE, men er klaget inn til departementet. Også blant denne bunken med vindkraftplaner ligger det flere gode prosjekter som bør bygges ut. Men fortsatt venter vi på behandlingen i OED, som trekker ut i tid. De siste signalene fra politisk ledelse tyder på at to prosjekter vil være avklart før sommeren, resten kommer seinere. Her burde det være mulig å få opp tempoet i behandlingen, og gjøre vindkraft klar for utbygging. Og så, når det er klart, da må det stå klar en støtteordning og vente. Vi har nemlig ikke tid til å somle mer nå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bellona arrangerte i dag et EU-seminar i Oslo om den såkalte klimapakken som Europakommisjonen har foreslått.

I klimapakken ligger det flere direktiv, blant annet direktivet om fornybar energi som vil forplikte medlemslandene til å øke EUs samlede andel av fornybar energi fra 8,5 til 20 prosent innen 2020. Fordi direktivet er EØS-relevant vil også dette gjelde for Norge.

Kjærlighetserklæring
– Vi er glad for den offensive målsetningen fra EU på dette området, sa Størvold under sitt innlegg og gjentok i så måte Åslaug Hagas tidligere hyllest av EU denne uka.

Størvold gikk så langt som å komme med en kjærlighetserklæring til Europakommisjonens forslag.

– Det er ikke ofte man hører det, men jeg tror man kan komme til å høre flere kjærlighetserklæringer fra Senterpartiet om EUs klimapolitikk framover, sa hun til forsamlingen.

Nye målsetninger
Økningen av fornybar energi vil være fordelt på de forskjellige medlemslandene, med et tak på 50 prosent fornybar energi innen 2020. Det er enda usikkert hvor stor økningen må være i Norge, men for land som Norge kan sammenligne seg med ligger dette på rundt 10 til 12 prosent fra 2005-nivå.

På grunn av den norske vannkraften er Norges fornybare andel ifølge EUs regnemåte allerede på 60 prosent. EU har ikke regnet med det fossile energiforbruket på norsk sokkel. Slik sett har Norge allerede overoppfylt EUs fornybare direktiv, men Størvold understreket at dette ikke ville senke det norske ambisjonsnivået.

– Dette skal ikke legge noe bånd på oss, selv om EU har satt denne type begrensninger for seg selv, sa hun.

Bellona har regnet ut at en prosentøkning på 10 til 12 prosent vil bety at Norge må produsere rundt 30 nye TWh fra fornybar energi innen 2020. I dag har Stortinget et samlet mål om 30 TWh fra fornybar energi og energieffektivisering innen 2016.

Utdatert mål
Størvold erkjente at Stortingets mål fra 2006 allerede er litt utdatert, men ville ikke komme med noen nye konkrete målsetninger. Bortsett fra at det ville være høyere enn det EU- direktivet ville pålegge Norge.

– Målsetningen er å produsere mer fornybar energi enn det vi blir forpliktet til gjennom direktivet. Målet vi kommer fram til vil være relativt høyt og ambisiøst, men vi har ikke konkludert enda, sa Størvold.

– Vindkraft nu!
Norge er nå inne i forhandlinger med Sverige om et felles sertifikatmarked. Klimaforliket har gitt regjeringa en frist for å komme fram til et resultat innen juni i år. Om forhandlingene lykkes vil et felles markes først være på plass i 2010.

Størvold avblåste likevel vindkraftpausen på seminaret og understreket at regjeringen ønsker mer vindkraft.

– Vi skal ha i gang bygging av vindkraft nu!, sa hun.

I påvente av forhandlingene med Sverige, må derfor regjeringen ty til økt investeringsstøtte til vindkraftprosjekt gjennom Enova. Bellona har tidligere regnet ut at regjeringen må bruke to millarder kroner mer på ny fornybar energi hvert år, for å komme på nivå med satsingen i Sverige.

 

 

 

 

Planene skal ikke være avgjørende i konkrete vindkraftsaker, men gir signal om hvor fylket ønsker vindkraft og hvilke problemer man kan støte på. Derfor kan dette bli et verktøy for fylkene til å heie fram vindkraft og for å vise seg fram som landets vinnere på fornybar energi. Det er en kjempesjanse til å kartlegge områder, samarbeide med kraftselskaper og undersøke konsekvenser, for å bygge ut mest mulig vindkraft som er skånsom mot viktige naturverdier.

 

Desverre kan fylkesdelplanene også bli det motsatte. ZERO har gått igjennom forslaget til plan for Rogaland og mener at den er for dårlig. Vi anbefaler at den sendes med ekspresspost tilbake til sørvestlandet og forbedres kraftig. Blant annet må det bli flere områder der man sier ja til vindkraft, og områder til vindkraft der det er nok vindressurser.

 

I tillegg, og det er et generelt poeng i disse fylkesdelplanene, må man tørre å prioritere mellom de ulike konsekvensene av vindkraft. Altfor ofte i vindkraftplanlegging lages det en smørbrødliste med alle mulige konsekvenser som vindkraft kan få, og så regnes alle som like store problemer. Åpenbart er det ikke slik. Man kan for eksempel ikke bygge ut vindkraft der det har uopprettelige konsekvenser for naturmangfoldet. Derimot er det ikke et uopprettelig eller alvorlig nok problem at man kan se vindmøllene fra terassen. Desverre tas det ofte aller mest hensyn til at noen tror at folk ikke tåler å se fornybar energi.

 

Det er mange ulike faktorer som skal til for at det skal bygges ut vindkraft, og en av dem er entusiastiske og løsningsorienterte fylkespolitikere som ønsker ny energiproduksjon velkommen. Fylkesdelplanene kan bli et heiarop til fornybar energi og en invitasjon til mer vindkraft mange steder i Norge. Da kan også rikspolitikerne få det sparket de trenger for å gi god støtte og gode villkår for vindkraften. Det er på tide med denne innsatsen fra fylkene.

 

 

 

 

 

 

I få land har naturen lagt det så godt til rette for vindkraft som i Norge. Stortingets krav om at det skal være bygget ut tre terrawatt-timer (TWh) vindkraft innen utgangen av 2010 er derfor ikke spesielt ambisiøst. Likevel sliter regjeringen.

 

I dag får vi i underkant av én TWh årlig fra vindkraft. Det tilsvarer ca 0.5 prosent av elektrisitetsproduksjonen fra norsk vannkraft. Det er vel knapt noen som tror på regjeringen når den fortsatt påstår at den skal ha sørget for to TWh til med vindkraft innen tre år. For én ting er alle de praktiske problemene med lang behandlingstid for konsesjonssøknader hos NVE og et sterkt presset leverandørmarked. Noe annet er den skrikende mangelen på en god virkemiddelpolitikk.

 

Bellona har vært veldig positiv til en ordning med grønne sertifikater for å fremme produksjonen av fornybar energi. Da forhandlingene med Sverige brøt sammen i 2006, og Stoltenberg-regjeringen skrinla hele prosjektet, hadde ordningen vært under planlegging i mange år. Regjeringen skyldte på at regningen ville bli for stor for norske forbrukere, mens det i realiteten like gjerne kan ha vært regjeringen som irriterte svenskene ved ikke å satse nok. Sikkert er det i alle fall at usikkerheten i markedet vokste, og flere investorer la spennede prosjekter på hylla.

 

Til tross for at det ble lovet en alternativ ordning som skulle være minst like god, har ikke regjeringen klart å skape fristende rammevilkår eller noen form for forutsigbarhet i støtteordningene for fornybar energi. Tvert i mot. Etter å ha jobbet for en ny form for produksjonsstøtte, feed in-ordningen, og hatt denne ordningen ute på høring, snudde plutselig regjeringen i tolvte time og tok opp forhandlingene om grønne sertifikat igjen.

 

Bellona håper nå at regjeringen endelig skal komme i mål, men vi er bekymret for framdriften i forhandlingene. Vi er redd for at det både kommer utsettelser, og at det ikke vil bli bygget ut ny fornybar energi i forhandlingsperioden. Alt tilsier at Sverige ikke ønsker å fullføre forhandlingene med Norge før det nye fornybardirektivet som Europakommisjonen har foreslått vedtas. Svenskene vil vite hvilke krav de må møte, og de får neppe svar fra EU før høsten 2009. Statssekretæren i Olje- og energidepartementet har signalisert at sertifikatordningen vil være på plass i 2010.

 

Mens vi venter på grønne sertifikater har vi en overgangsordning, en investeringsstøtte som tilsvarer rundt fire øre per kilowatt-time (kWh) produsert elektrisitet. Til sammenligning støttes fornybar energi i Sverige med rundt 20 svenske øre per kWh, mens danskene støtter sin vindkraft med 25 danske øre per kWh. Det er åpenbart at vi trenger en langt bedre venteordning.

På verdensbasis økte installert vindkraft med 27 prosent på verdensbasis i fjor, ifølge GWEC. I Norge stod det praktisk talt vindstille. Hvis regjeringen skal blåse liv i utbyggingen av vindkraft her i landet, må støtteordningen i det minste opp på nivå med den svenske.

 

I Sverige betaler en forbruker i gjennomsnitt 3,4 svenske øre per kWh for å finansiere grønne sertifikater. I Norge vil en tilsvarende satsing bety 2,9 norske øre per kWh, og det krever årlig to milliarder kroner ekstra til fornybar elektrisitetsproduksjon.

 

Bellona krever derfor at regjeringen bidrar med to milliarder kroner ekstra hvert år fram til de grønne sertifikatene kommer på plass. Hvis regjeringen tar den utfordringen vil det bli fart på både vindkraft og andre typer fornybar kraft i Norge. Hvis regjeringen slår seg til ro med dagens elendige støttenivå, vil det ikke engang blåse en flau bris gjennom regjeringskvartalet.

 

 

Denne kronikken ble også publisert i energimagasinet Europower 7/3/08.

 

 

 

 

Resultatet er at gode søknader blant annet fra Rogaland og Finnmark blir liggende til 2009, kanskje enda lenger. Dette er svært synd. Det haster med å produsere mer fornybar energi, og det tar tid å bygge ut.

 

Derfor er det ikke rart at det er tendenser til opprør i det stadig mer overfylte venterommet for vinkraftsøknader. Prosjektleder Tore Tagholdt i Lyse føler seg lurt og ordfører Harald Larssen i Lebesby kommune uttaler at regjeringens fornybarsatsning framstår i et underlig lys. Det har han helt rett i. For nå er det olje- og energiminister Åslaug Haga sitt ansvar å rydde opp. Nå må hun ta egne målsetninger og fagre formuleringer på alvor og få på plass ny vindkraft i Norge. Det første som må gjøres er ganske enkelt å sørge for at flere søknader kan bli behandlet.

 

Ekstra underlig virker denne ineffektiviteten når Åge Andresen i Varanger Kraft kan fortelle at det er feil at det er mangel på nettkapasitet som er årsaken til at søknader fra Finnmark ikke kan behandles enda. Det finnes nemlig prosjekter som kunne fått plass på det eksisterende nettet. Hadde de bare blitt behandlet.

 

Vi trenger mer vindkraft i Norge. Fortsatt er halvparten av energibruken i landet fossil, og utslippene øker i kommunene. Både i Rogaland og i Finnmark finnes det en rekke prosjekter som utnytter den utslippsfrie energien i vinden på en effektiv og miljøvennlig måte, og disse bør bygges ut så kjapt som mulig, ikke bli liggende i en skrivebordsskuff på grunn av få hender i arbeid. Klimaproblemet er for stort til at det kan stoppe oss.

 

Samtidig som det ikke finnes nok arbeidskraft hos NVE, er det mange folk over hele landet som står klare til å gjøre en innsats for å stoppe klimaendringene ved hjelp av ny fornybar energi. Utbyggere og lokalpolitikere som har gode planer og store drømmer for hvordan det enorme vindkraftpotensialet langs norskekysten kan utnyttes. Det er ikke rart det blir opprør.

 

 

 

 

 

Anne Karin Sæther, Bellona, 25.02. 2008

 

– Den norske regjeringen må vise at den virkelig ønsker å satse på fornybar energi. Så langt har regjeringen gått høyt på banen, men den har faktisk ingen ordentlig resultater å vise til, og det er skammelig dårlig, sier rådgiver i Bellona, Ane T. Brunvoll.

 

Se mot Sverige

Bellona mener at Norge må se mot Sverige, og få fornybar-satsingen opp på samme nivå som i nabolandet.

 

I Sverige betaler en forbruker i gjennomsnitt 3,4 svenske øre per kWh, for å finansiere grønne sertifikater. I Norge vil en tilsvarende satsing bety 2,9 norske øre per kWh, og det krever årlig to milliarder kroner ekstra til fornybar elektrisitetsproduksjon.

 

– Her må nok de fleste forbrukerne være med å betale litt, men hovedansvaret ligger hos regjeringen. Vi krever at den sørger for å bruke to milliarder kroner mer på fornybar elektrisitet hvert år fram til ordningen med grønne sertifikater kommer på plass, sier Brunvoll.

 

Sverige har en ordning med grønne sertifikater – et markedsbasert virkemiddel for å fremme fornybar energi. Produsentene av fornybar elektrisitet tildeles grønne sertifikater etter hvor mye energi de produserer, og alle energikjøpere i Sverige er forpliktet til å kjøpe en viss mengde slike grønne sertifikater.

 

Norske myndigheter jobbet i flere år for å få på plass et samarbeid med Sverige om grønne sertifikater, men dette arbeidet strandet i 2006.

 

– Forhandlingene ble avblåst fordi Sverige mente at den norske regjeringen ikke satset nok. Hvis vi nå sørger for å bruke to milliarder mer i året allerede fra neste statsbudsjett av, så vil det være et klart signal til Sverige, og det bør gjøre forhandlingene lettere, mener Brunvoll.

 

Usikre rammevilkår fra regjeringen fører til at ingen produsenter tør å satse på fornybar elektrisitet i Norge. En rekke aktører har flyktet til utlandet.

 

På verdensbasis økte installert vindkraft ifølge GWEC med 27 prosent i fjor, men i Norge skjedde det praktisk talt ingenting.

 

– I Norge har det bare vært rot. Her jobbet man først for å få på plass grønne sertifikater, men det ikke ble noe av. Så har man prøvd å få i stand et annet virkemiddel, såkalt feed in-støtte, men heller ikke det blir noe av. Nå skal regjeringen enda en gang prøve å få en avtale med Sverige om grønne sertifikater, sier Brunvoll.

 

Hun håper nå på klare og positive signaler fra regjeringen om hvor stor satsingen på fornybar energi vil bli de nærmeste årene.

 

Under et møte i Olje- og energidepartementet i dag, der statsforetaket Enova la fram sin årsrapport for 2007, ville ikke statsråd Haga svare på om det kunne bli aktuelt å gi to milliarder mer til fornybar-satsingen:

 

– Vi er inne i en prosess med Sverige om grønne sertifikater nå, og da er det ikke riktig av meg å kommentere disse forhandlingene. Jeg kan heller ikke kommentere det statsbudsjettet vi skal begynne å jobbe med nå, sa Haga.

 

– Men regjeringens ambisjoner er tindrende klare: Den veksten vi har sett innen tiltak i Enova skal fortsette.

 

Haga sa imidlertid at det skal brukes mer penger på fornybar energi:

 

– Det skjer mye, og det skal skje enda mer! Og da må vi satse enda mer penger, og det skal vi gjøre. Betydelig mer penger er nødvendig for å fortsette den gode utviklingen vi er inne i, sa Haga.

 

 

 

 

 

 

 

Anne Karin Sæther, Bellona, 25.02. 2008

 

– Det å styrke Enova har gitt resultater. Vi lykkes sammen, sa olje- og energiminister Åslaug Haga da hun mottok Enovas resultat- og aktivitetsrapport for 2007.

Rådgiver i Bellona, Ane T. Brunvoll, er ikke like fornøyd med situasjonen:

– Enova har fått til en del på energieffektivisering og fjernvarme, og det er positivt. Men på fornybar elektrisitet har det vært stillstand de siste årene.

Misvisende
Resultatet for 2007 skal ha vært det beste i Enovas historie. Ifølge den ferske årsrapporten bidro Enova med 2,4 TWh i spart og produsert ny fornybar energi i året som gikk. Dette tallet er imidlertid litt misvisende:

– Et problem med Enovas tall er at de viser til hvilke kontrakter som er inngått, ikke hvilke prosjekter som faktisk er realisert, sier Brunvoll.

For eksempel oppgir Enova å ha støttet ett prosjekt for vindkraft i fjor, men dette ene prosjektet er ikke blitt realisert. Foreløpig har ikke aktørene bak prosjektet Høg-Jæren engang tatt en investeringsbeslutning.

– De to siste årene har ikke regjeringen fått på plass et eneste nytt prosjekt for vindkraft i Norge, og det er pinlig, sier Brunvoll.

Ingen tør satse
Brunvoll understreker at det ikke er Enovas skyld at det ikke satses på fornybar energi her i landet:

– Dette er regjeringens ansvar. Mens det popper opp vindmøller i mange andre europeiske land, er det ingen i Norge som tør å satse på vindkraft fordi rammebetingelsene har vært for dårlige og usikre, sier hun.

– Først jobbet norske myndigheter for grønne sertifikater, og når det ikke ble noe av, ble det snakk om å ha en såkalt feed in-støtteordning. Det ble det heller ikke noe av, så nå har vi en form for investeringsstøtte, mens vi venter på om Norge likevel skal få en ordning med grønne sertifikater.

Lang vei å gå
I Sverige støttes fornybar energi med rundt 20 svenske øre per kilowatt-time (kWh), mens danskene støtter sin vindkraft med 25 danske øre per kWh.

– Her i Norge har vindkraft fått en investeringsstøtte som tilsvarer rundt fire øre per kWh produsert elektrisitet. Det er åpenbart at det trengs en bedre støtteordning, sier Brunvoll og legger til:

– Da Haga fikk Enova-rapporten i dag, så sa hun at ”regjeringen lykkes når Enova lykkes”, men vi kan ikke si oss helt enige i det. Regjeringen har fortsatt en lang vei å gå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sist veke var eg på høyring i Stortinget om stortingsmelding nr 34, betre kjend som klimameldinga til regjeringa. Dei tre partia Høgre, Venstre og KrF har vorte invitert av regjeringspartia til å forhandle fram eit såkalla klimaforlik, der alle partia i fellesskap vert samde om kva som skal vere klimapolitikken i Norge dei kommande åra. ZERO har kritisert klimameldinga til regjeringa for å være alt for lite ambisiøs. Difor håpa rein sjølvsagt på at opposisjonen kan bidra til å få på plass betre tiltak og virkemiddel for å få til større kutt i klimaforureininga enn det regjeringa har lagt opp til.

 

Før høyringa hadde alle miljøorganisasjonane vorte samde om å ha felles innspel til kva eit slikt klimaforlik skal innehalde. Mellom vart følgjande slått fast frå alle miljøorganisasjonane:

 

”Klimameldingen legger ikke opp til et nødvendig løft for utbyggingen av ny fornybar energi og energisparing.

 

Finansieringen av støtte til fornybar energi må økes og sikres. Dette må gjøres ved at grunnfondet økes og at man øket påslaget på nettariffen fra 1 øre/ kwh til 2 øre per kwh.  Økningen i nettariffen vil gi økt støtte tilsvarende på om lag 700 millioner per år. En slik økning vil også være dobbelt positiv for miljøet i form av at den både vil stimulere til strømsparing og bidrar til finansiering av fornybar energi.

 

Støttesatsene for fornybar elektrisitetsproduksjon må økes slik at de utløser vesentlig ny utbygging av fornybar elektrisitet.”

 

Fram til for få veker sidan var innspel som dette noko som ein ikkje hadde noko tru på at kom til å bli realitet dei første åra. Men no har ting byrja å endre seg. Den nye olje- og energiministeren Åslaug Haga lovar sterkare satsing på fornybar energi, og det same gjer den nye miljøvernministeren. Og i førre veke spurde Lars Sponheim følgjande spørsmål i spørretimen i Stortinget:

 

- Klimameldingen ligger til behandling. Det er en invitasjon, tror jeg, fra en samlet opposisjon til å bidra til at vi kan omsette denne bevilgningsviljen til økte satser, og dermed faktisk økt satsing på fornybar energi i Norge. Er statsministeren med?

 

Og statsminister Jens Stoltenberg svara følgjande:

 

- Svaret er ja. Statsministeren er med.

 

Så kanskje er det håp om betra rammevilkår for miljøvennleg vindkraft i julegåve i år?

 

 

 

 

 

 

 

FNs klimapanel sier at dersom vi skal hindre at temperaturen stiger med mer enn to grader, må ”global peak” – maksimumsnivået av klimagassutslipp – nås innen 2010.

 

Derfor blir jeg oppgitt når folk ikke vil sette i gang dagens løsninger fordi de vil vente på bedre teknologi. Selvfølgelig har jeg store forhåpninger til at teknologiforbedringer og nye oppfinnelser skal gjøre det enklere å kutte utslipp. Men det betyr ikke at vi skal sitte på gjerdet og vente på at det kommer noe bedre før vi gjør noe! Det betyr ikke at vi ikke skal bygge vindkraft på land fordi vi skal vente på at teknologien for vindkraft til havs, er klar!

 

Vindkraft er en energikilde som allerede har utviklet seg enormt. Vi får stadig mer miljøvennlig kraft ut av hver mølle. I 1980 skulle det 100 000 vindmøller til for å dekke 10 prosent av Danmarks elforbruk, i 2006 dekket 5290 ca 20 prosent av det danske elforbruket.

 

Dersom norske klimagassutslipp skal ned, må dette fossile energiforbruket reduseres og erstattes. Mer enn halvparten av energien nordmenn bruker, er fossil og forurensende. I tillegg til at vi bruker omtrent 120 TWh utslippsfri elektrisitet, har vi et forurensende energiforbruk på ca 190 TWh. Denne forurensende energien finner vi blant annet i biler og fly, i oljekjeler og i oljeindustrien. Forurensingsenergien i transportsektoren, må erstattes av ren strøm i elbiler og jernbane. Gasskraftverkene som står plassert ute på oljeplattformene, må erstattes av utslippsfri kraft i kabler fra land. Denne kraften kan vi blant annet få fra vindkraft. Kjapt, trygt og billig.

 

Norge har Europas beste vindkraftressurser. Men når vi ser på hvor det er bygget vindkraft, ser vi at Norge står for mindre enn en prosent av vindkraftkapasiteten i Europa. Når Natur og Ungdom ønsker en storsatsing på vindkraft i Norge, er det ikke fordi vi vil ha mer strøm vi kan sløse med. (Vi er jo allerede det landet i verden, utenom Island, som bruker mest strøm per innbygger.) Den miljøvennlige vindkraften trengs for å erstatte fossil, klimaødeleggende energi.

 

Hvor lang tid tar det før vi kan bygge vindmøller til havs? Svarene pleier å ligge et sted mellom åtte og femten år. Jeg gleder meg til teknologien er klar. Da kan vi få enda mer miljøvennlig kraft fra vind. Men vi trenger miljøvennlig kraft i dag. Norge har de beste vindressursene. Vi har et ansvar for å ta dem i bruk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vindmøllemotstandere har den siste tiden misbrukt en forskningsrapport fra Center for Human Performance, Alverca i Portugal til å spre desinformasjon om lyd fra vindmøller. Nordlys, NRK Troms og Finnmark og TV2 har gjengitt påstandene om at lyd fra vindmøller fører til alvorlige helseplager.

 

Vi omgir oss med lyd hele tiden. Alt fra musikk, barn som leker, trafikklyder og industristøy, blader som rasler i vinden og vind som suser lager lyd. Uansett hvor vi befinner oss, blir det aldri helt stille. Vindparker avgir langt mindre lyd enn det vi aksepterer av en rekke andre installasjoner som vi anser som ønskelige og nødvendige. Trafikken er for eksempel den verste støykilden i Norge og plager omtrent 330 000 mennesker.

 

Den siste tiden har vindmøllemotstanderene vært spesielt opptatt av at såkalt lavfrekvent lyd er helseskadelig. Også lavfrekvent lyd omgir vi oss med overalt. Naturen selv lager lavfrekvente lyder, for eksempel havbølger og vind. I tillegg omgis vi av lavfrekvent lyd fra en rekke moderne installasjoner, for eksempel biler.

 

Vindmøller avgir noe lavfrekvent lyd, men på svært lave nivåer. Den portugisiske forskningsrapporten gir ikke empirisk grunnlag for å hevde at lavfrekvent lyd fra vindmøller gir helseskader. Måten vindmøllemotstanderne bruker rapporten på, kan bare beskrives som misbruk. I rapporten står det: ”Denne rapporten kan og skal på ingen måte brukes som et argument mot vindmøller”. Til tross for dette uttaler opp leder i Aksjonsgruppa mot vindmøller på Fakken i Karlsøy, Anne Rose Eriksen til NRK Troms Og Finnmark at rapporten må tas seriøst og at myndighetene derfor må stoppe all utbygging av vindmøller i Norge.

Vindmøllelyd er normalt hørbar innenfor en radius på rundt én kilometer fra vindmølleparken, og utgjør et begrenset problem. Få boliger eller fritidshus berøres. Inne i en større vindmøllepark er lydnivået på ca. 55-60 dBA, og består hovedsakelig av den svisjende aerodynamiske lyden. På dette nivået kan det føres en vanlig samtale, og støynivået er ikke plagsomt å oppholde seg i. På Smøla, som foreløpig er Europas største vindkraftanlegg på land, ble skolens skirenn arrangert inne i vindparken.

 

En større vindpark på mer enn 30 MW har et nivå på 40 dBA på 800-900 meters avstand i flatt terreng. Lydnivået er da på nivå med et kjøleskap. Muligheten for å høre vindmøllelyden på denne avstanden kan sammenlignes med å stå ved et kjøleskap utendørs. Lyden vil vanligvis ”forsvinne” i andre lyder, ofte naturlige, som man da omgis med.

 

Erfaringer fra andre land er at svært få plages av vindmøllestøy. Hvorvidt man oppgir å være plaget viser seg å ha mer sammenheng med hva slags syn man har på vindmøller og deres innvirkning på landskapet enn det reelle lydnivået. Sammenlignet med andre land vil trolig problemet være enda mindre i Norge, da vi har lav befolkningstetthet. For eksempel har Tyskland har 17 ganger så stor befolkningstetthet og 70 ganger så mye installert vindkraft på et areal som ikke er særlig mye større enn Norge. Det er ikke dokumentert alvorlige støy- eller helseplager fra vindmøller i Tyskland.

 

Ingen energiproduksjon er uten konsekvenser. Men vindmøllene kan hjelpe oss i kampen mot et svært alvorlig problem: De menneskeskapte klimaendringene Norge bruker i dag ca. 190 TWh fossil energi, og bør redusere klimagassutslippene med 90 prosent for å komme ned på et bærekraftig nivå. Da må det vindkraft til.

 

 

 

 

 

Det er en gåte for de fleste at den sittende regjering så til de grader er i mot vindmøller. Norge har utvilsomt de beste vindforholdene i Europa, vi har store arealer, vi har et latent underliggende kraftbehov og vi ønsker en posisjon som ledende på klimasiden. Likevel har vi det dårligste støtteregimet i hele Europa. Norske aktører bygger heller vindkraftverk i Skottland og England som har langt mer virkningsfulle støtteregimer.

 

I dag ligger det inne søknader om å få bygge ut ca 4.500 MW eller ca 15 TWh vindkraft. Disse søknadene har ligget i gjennomsnitt 18 måneder hos konsesjonsmyndigheten NVE! Det er rimelig å si at det begynner å bre seg en oppgitthet over også denne delen av beslutningsapparatet. Flere enn meg finner det kanskje rimelig å konkludere med at dette er en villet utvikling av regjerende myndigheter. Men hva vil de i stedet for vindkraft? Vi vet at de vil gasskraft for enhver pris. Staten tar regninga for rensing uansett hvor stor den måtte bli. I tillegg er de nå tilhengere av såkalte floating wind farms, dvs flytende vindparker ute til havs. Problemet her er bare at dette heller ikke er tilgjengelig teknologi og ligger 12-15 år fremover i tid.

 

Kanskje er det parkenes arealmessige behov, visuelle konsekvens etc som er problemet hva gjelder vindkraft? Kanskje er det etablert industris skrikende behov for særlige rammebetingelser som danner grunnlag for gasskraft preferansene? Der er imidlertid noen argumenter i forhold til vindkraft som lett forbigås eller utelates i en slik interessepreget diskusjon.

 

Det første og viktigste er dette med leveringssikkerhet. Vi kan ikke fortsette å forbruke olje og gass uten konsekvenser i all evighet. Olje og gass er ingen evigvarende, fornybar ressurs. Vi vet at reservene tar slutt på et eller annet tidspunkt. Hva gjør vi deretter? Hva tenker vi om dette gitt scenarier om knapphet på olje og gass? Så kan man kanskje si at det er derfor man satser på off-shore floating wind farms. De fleste som kan noe om teknologiutvikling sier imidlertid at man best tilnærmer seg denne muligheten gjennom en aktiv utvikling på land først.

 

Det andre er dette med prismessige konsekvenser. Innfasing av 10-15 TWh vindkraft vil føre til en lavere- og kanskje mer rørlig systempris hvis vindproduksjon skulle samvariere med vannproduksjon. Gasskraft vet vi vil føre til en høyere systempris uansett. Når vi i tillegg vet at vi kan hente ut grønne merverdier av ny fornybar kraft bør vindkraft prioriteres.

 

Det tredje er kanskje knyttet til våre nedarvede holdninger om vindkraft. Mange har kanskje oppfatninger om at vindkraft først og fremst handler om idealisme og betyr lite i forsyningsmessige sammenhenger. Disse har ikke fått med seg den teknologiske utviklingen som har foregått og pågår løpende. Et vindkraftverk er i dag en svært effektiv kraftkilde som på linje med stort sett alle andre produksjonskilder behøver å være kombinert med annen kraftproduksjon for å bli utnyttet mest mulig effektivt.

 

Gitt alt dette er det derfor en gåte at vindkraft ikke er helt sentralt i våre energipolitiske diskusjoner og prioriteringer. Så lenge argumentene er så entydige og så bredt forankret må man jo anta at dette er en villet utvikling. Dessverre.

 

Verden er altfor avhengig av fossil energi. I dag er 80 prosent av energien vi bruker globalt fossil og forurensende. Den trenden må vi snu. Norge må gå foran å vise vei at det er mulig å erstatte fossil energi med rein energi. Landet vårt byr enorme muligheter for fornybar energi. Det har vi ikke råd til å ikke utnytte. Norge må bli en storeksportør av rein fornybar energi.

 

Norske klimagassutslipp må ned. Mye av den forurensende energien kan erstattes med rein fornybar energi. Men det forutsetter at vi har ren og fornybar energi å erstatte den forurensende energien med. På oljeplattformene i Nordsjøen står det mange inneffektive og svært forurensende gasskraftverk som skaffer energi til å pumpe opp olje og gass. Disse kraftverkene kan erstattes med rein energi fra land. Innenfor transportsektoren, må også fossil energi i biler erstattes med jernbane og elbiler som går på fornybar energi. I dag har ikke Norge noe fornybar elektrisitet å erstatte de forurensende gasskraftverkene med.

 

Norge har de beste vindressursene i Europa. Vi kan satse på vindkraft for å erstatte de forurensende gasskraftverkene ute i Nordsjøen og forurensende biler på norske veier. I dag blir det ikke bygd ut vindkraft i Norge. Støtteordningene for utbygging av ny fornybar elektrisitet er for dårlig, det gis rett og slett ikke gode nok rammevilkår til at vindkraftprosjekter bygges ut.

 

Mange har tatt til orde for et bredt forlik om klimameldingen. Høyre har satt som forutsetning for å bli med på et klimaforlik i Stortinget, at satsingen på fornybar energi dobles.. Jeg håper Høyre får gjennomslag for å satse mer på ny fornybar energi, samtidig som det settes i gang tiltak for kutte ut forurensede gasskraftverk på norske plattformer. Det kan regjeringa gjøre noe med i klimameldingen. Det håper jeg de vil gjøre noe med.